jubileumsfeiring Kristenretten 2024  + tusenårsfeiring 2030

(Fra Wikipedia) Unionsoppløsningen omtaler epoken ved oppløsningen av unionen mellom Sverige og Norge, som oftest regnet fra november 1904 til 26. oktober 1905. Unionen ble først oppløst ensidig av Norge den 7. juni 1905 og deretter formelt av begge parter den 26. oktober samme år. Unionsoppløsningen fant sted etter flere år med uenigheter om flere politiske forhold mellom de to riksdelene Norge og Sverige. På norsk side ønsket de fleste politikere å bryte unionen med Sverige, mens det på svensk side var en oppfatning av at Norge hadde for mange friheter innen unionen (i forhold til svenske landskap). Unionsoppløsningen kom som en følge av en prosess hvor økende nasjonalisme og økonomiske ulikheter fremprovoserte unionsskepsis fra norsk side. Flere svensker så også med bekymring på smitteeffekten det radikale Norges innføring av allmenn stemmerett, rent flagg, parlamentarisme og begrenset kongemakt kunne ha på Sverige.

Bakgrunnen til unionsoppløsningen ligger i 1814, da Norge ble overgitt fra Danmark-Norge til fordel for en personalunion eller formell union med Sverige. Norge gikk fra å være et dansk landskap (fylke) til å bli et eget rike med egne institusjoner, og takket være unionskongen Karl Johan kunne landet i stor grad ivareta sine grunnlovsbestemte rettigheter. Unionen besto formelt av at den norske og den svenske kongen var samme person, om enn med to separate titler, og at norsk utenriks- og handelspolitikk var underlagt det svenske utenriksdepartementet. Forsvaret var også ment å være samlet, men de to rikers militære styrker samarbeidet bare i liten grad. Det relativt løse unionsbåndet var i begynnelsen uproblematisk, men etter hvert ble en rekke symbolsaker viktige for nordmennene. Blant disse var ønsket om å fjerne den lite brukte stattholdertittelen og ønsket om et rent norsk flagg. I tillegg fikk politiske saker som parlamentarismen og konsulatsaken større betydning, og den sistnevnte, økonomisk motiverte saken ble avgjørende for unionsbruddet.

Unionens voksesmerter

Norge var økonomisk ille ute etter Napoleonskrigene. Storbritannia foretrakk å importere trelast fra Canada, og skogseiere, sagbrukere og skipsredere på Østlandet fikk merke dette. Flere gikk konkurs. I tillegg hadde den norske daleren vært gjennom en kraftig inflasjon, og den ble ikke stabilisert før på 1840-tallet.[5] Da Norge gikk ut av unionen med Danmark i 1814, måtte Norge ta på seg ansvar for en del av Danmark-Norges felles statsgjeld.

Karl Johan ble norsk konge i 1818, etter at Karl II døde. Han ønsket et tettere forhold mellom sine to kongeriker, men hans «amalgasjonspolitikk» ble iherdig motarbeidet i Norge, som hadde egen Grunnlov, eget Storting og eget embetsverk. Stortingets grunnlovskonservatisme hindre ham i å gjennomføre forfatningsendringer som svekket landets selvstendighet. I tillegg tapte Karl Johan også kampen om absolutt veto og avskaffelse av adelen. Absolutt veto ble avskaffet allerede i Grunnloven.[6] Karl Johan hadde selv godkjent Grunnloven med mindre justeringer, men vetoretten var ikke blant justeringene. Dermed var kampen om absolutt veto tapt i starten.

En av de første sakene som Stortinget behandlet, var avskaffelsen av adelen. I 1821 hadde forslaget om å avskaffe adelen gått gjennom i tre påfølgende Storting, og Karl Johan kunne dermed ikke forhindre at det ble vedtatt. Likevel markerte Karl Johan sin misnøye ved å hinte om statskupp og arrangere en militærmanøver på Etterstad rett utenfor Christiania. Stortinget gikk med på et kompromiss; kongen sanksjonerte avskaffelsen av adelen mot at landet selv måtte betale statsgjelden.[7] Karl Johan hadde imidlertid oppnådd en betydelig reduksjon av Norges statsgjeld. Som konge var han stort sett populær, særlig blant bøndene, som mislikte embetsverket.[7] Karl Johan var ofte i Norge som både kronprins og konge.[7]

Etter bruddet med Danmark i 1814 innførte regenten Christian Frederik et provisorisk norsk flagg som besto av Dannebrog med den norske løve i kantonen, feltet øverst nærmest flaggstangen. Dette var i bruk til 1821 (i nære farvann), men norske skip måtte fra 1818 bruke et unionsflagg i fjernere farvann, et svensk flagg med et hvitt andreaskors på rød bakgrunn i kantonen. Karl II ville ha den norske løve i kantonen, men dette ble ikke noe av. Norge fikk allerede i 1815 et orlogsflagg av samme modell, ettersom dette ifølge Grunnloven skulle være et unionsflagg. Grunnloven hadde imidlertid også en bestemmelse om at landet hadde rett til sitt eget handelsflagg.

Flaggspørsmålet ble drøftet av flere Storting allerede fra 1814, men først i 1821 ble det tatt en endelig avgjørelse. Blant mange innsendte forslag sluttet Stortinget seg til et forslag tegnet av stortingsmann Frederik Meltzer. Det fulgte nordisk tradisjon for korsflagg og kombinerte samtidig hovedfargene fra det danske og svenske flagg. Det blå korset med hvite kanter på rød bunn kunne oppfattes som en videreføring av Dannebrog, som også hadde vært Norges flagg før 1814. Den rød-hvite-blå fargekombinasjonen knyttet Norge nærmere til moderne og liberale nasjoner som USA. Storbritannia, Nederland og Frankrike.

Dette ble vedtatt som lovforslag av Stortinget, men Karl Johan mente at flaggsaken var en kongelig affære og avslo å sanksjonere vedtaket som lov. I stedet ble flagget approbert ved kongelig resolusjon av 13. juli 1821. Det var imidlertid bare godkjent for innenlands bruk og handel i nære farvann, nord for Kapp Finisterre.[14] For handel i farvann kontrollert av barbareskstatene måtte norske skip fortsatt føre det felles norske og svenske unionsflagget av 1818. Dette skyldtes at Sverige betalte tributt til sjørøverstatene for å unngå kapring, mens Norge av sparehensyn unnlot å betale. I Norge vokste misnøyen med dette flagget, som med sin overvekt av svenske farger ble oppfattet som et symbol for svensk overhøyhet. I 1830 ble det slutt på piratvirksomhet i Middelhavet etter at Frankrike hadde tatt kontroll over barbareskstatene. Henrik Wergeland og Jonas Anton Hielm agiterte for retten til å føre det norske flagg også i fjerne farvann, men først i 1838 ble «flaggets frigjøring» gjennomført ved kongelig resolusjon.

Riksretten i 1884 som innførte parlamentarisme.

Fra 1850-tallet var det ønske om at regjeringen måtte møte i Stortinget, slik at den måtte forsvare sin politikk. Denne praksisen var regjeringen skeptisk til, og tilrådde kongene å nekte sanksjon. Da Venstre-politikerne ikke kom noen vei med denne grunnlovsendringen, bestemte de seg i stedet for å gå til riksrett mot Christian Selmers ministerium. Regjeringen Selmer ble felt, og etter et mislykket forsøk på å finne en alternativ Høire-regjering, måtte Oscar II gi statsministerembetet til Johan Sverdrup.[19] Dette ble en effektiv innføring av parlamentarisme i Norge som konstitusjonell sedvanerett. Først i 2007 ble parlamentarismen inkludert i grunnloven.

Konsulatsaken

Norsk dampskiptrafikk eksploderte på 1800-tallet, og det ble behov for et mer effektivt og moderne konsulatvesen.

Striden om innføringen av eget norsk konsulatvesen under unionen med Sverige ble den formelle årsaken til unionsoppløsningen 1905

Konsulatsaken var en av hovedgrunnene til at unionen mellom Sverige og Norge ble oppløst. Da Norge i 1814 aksepterte unionen med Sverige, fikk Sverige ansvaret for utenrikssaker på begge lands vegne. Imidlertid hadde Norge krav på eget konsulatvesen, men dette ble ikke imøtekommet. Derfor fantes det bare unionelle legasjoner og konsulater rundt om i verden, underlagt et felles svensk-norsk utenriksdepartement. Da Norge fra 1850 og utover ble en stor sjøfartsnasjon, var det oftest nordmenn som trengte hjelp fra konsulene. I begynnelsen hjalp de Norge godt, men etter hvert krevde norske politikere modernisering av konsulatvesenet.

I 1889 ble det diskutert flere punkter hva gjaldt utenriksbudsjettet fra Sverige. Kritikken gikk på at flere konsuler var utlendinger fra det landet de representerte Norge i, og dermed visste lite om norske behov og forhold. Det var også stor tverrpolitisk enighet om at tonnasjeavgiften var moden for modernisering, og at det eksisterende nettverket av konsuler i Europa prioriterte svenske interesser, og ikke norsk handel. Et videre problem var at mens den internasjonale trenden var at industrialiseringen og frihandelen trengte større markeder, og konsuler dermed hadde en stor handelsorientert oppgave, var den svenske Riksdagen dominert av proteksjonistisk handelspolitikk. Konsulene måtte dermed svare både for norske handelsinteresser og svensk skepsis på samme tema.[21]

Ettersom kongen hadde utsettende veto, ville Stortinget kunne gjenta beslutningen i tre stortingsperioder og slik få igjennom kravet om eget konsulatvesen, forutsatt at kravet var uforandret i ordlyden. Problemet var imidlertid at Sverige og kongen anså saken om konusulatvesen for å være en sak ikke for Stortinget, men for en felles unionskomité. I tillegg hadde Venstres politikere liten tålmodighet. De ønsket å slå til med en gang i en handlingsmåte som ble kalt «knyttnevepolitikken».[22] Venstre kjørte gjennom eget konsulatvesen som opphevet felles konsulatvesen fra og med 1. juli 1895, og dermed var kravet forandret og svært spesifikt. Konsultavesenet skulle innføres uansett. Sverige svarte med å true om krig, og Venstre måtte bøye av. Dette ble et tap både for Norge og Lewenhaupt, som gikk av da han ikke ville assosieres med voldstrusler.[22]

Svenske politikere satset dermed på en politikk der de ikke ville ta opp enkeltdeler for seg, som Lewenhaupt hadde prøvd. I stedet ble Francis Hagerups første regjering samlet for å finne noen felles punkter i den tredje unionskomité. Imidlertid var det stor uenighet mellom de norske og de svenske representantene, og dessuten internt i de to land. Møtet ble resultatløst. I tillegg til dette problemet, hadde den svenske utenriksminister etter Lewenhaup, Ludvig Douglas anbefalt kronprins Gustaf å innføre statskupp, konkludert med at Høire var demoralisert etter riksretten og at det kunne hjelpe å øve press på Norge via stormaktene. En mislykket forespørsel til Tyskland og Østerrike-Ungarn ble gjennomført, og etter hvert gikk Douglas selv av, etter at han ikke fikk medhold i å nekte å informere fremmede makter om at Norge hadde fått et rent flagg.[23]

Siste hendelser

Etter at Michelsen tok over som statsminister, ble Nansen tidlig sendt til Tyskland og Storbritannia for å prøve å påvirke opinionen der. Den 25. mars 1905 kom et brev fra Nansen til redaktøren av The Times på trykk i avisen. Brevet var en oppklaring av saksforholdet mellom Norge og Sverige i konsulatsaken. Dette brevet var sterkt pådrevet av den norske regjeringen.[39] Nansen var allerede populær i London, og hans brev ble lest med iver.

Svensk opinion var lite begeistret for dette brevet. Det svenske svar var å bruke Sven Hedin. Forslaget å velge Hedin, som hadde reist mye i Asia og holdt mange foredrag, skal ha kommet fra den britiske minister i Sverige, James Rennell Rodd.[40] Hedins svar den 1. april var først beklagende overfor det britiske publikum i at de ble trukket inn i en for alle praktiske formål privat affære, men deretter angrep Hedin Nansens punkter. Nansen svarte allerede den 4. april med et kort, og den 12. med et lengre svar. Den 18. april svarte igjen Hedin Nansen.

Imidlertid var det ikke slik at det britiske syn skulle vinnes bare i avisene, og Nansen møtte den britiske utenriksminister Lord Lansdowne den 29. mars. Ifølge Lansdowne var møtet stort sett en gjentakelse av Nansens første innlegg i avisen The Times.[41] Dette var den første av flere norske forsøk på å få i gang møter med den britiske utenriksminister eller på annen måte påvirke britisk opinion. Kampen mellom Nansen og Hedin ble også gjengitt i andre europeiske aviser, som i Frankrike, Russland og Tyskland. Imidlertid ble ikke dette fulgt opp av diplomatiske utspill der.

Bjørnstjerne Bjørnson hadde selv vært aktiv i unionsspørsmålet frem til 1905, og valgte selv å støtte Hagerups syn som førte til dennes avgang, at det var forhandlinger som gjaldt. Dette gjorde ham upopulær i flere kretser i Norge, også delvis fordi han sa dette mens han selv befant seg i Roma. Gustav Heiberg skrev at «Ingen under den nuværende Situation har saa liden Ret til at føre Ordet som Bjørnsjerne Bjørnson.[...] B. indtar - heldigvis - ingen oficiel Stilling i vort land».[42] Bjørnson var spesielt skeptisk til den korte lovlinje, og uttalte seg skeptisk om denne. Imidlertid ble han stadig mer isolert, og valgte å trekke seg i stor grad fra offentlig debatt. Den 27. mai fikk han telegram fra Michelsen som orienterte om sanksjonsnektelsen. Bjørnson svarte «Tak for telegrammet. Nu samhold.» Michelsens svar var omtrent at nå gjaldt handling mer enn ord, men gitt Bjørnsons lite populære stilling og Løvlands gjengivelse, ble historien til den apokryfe historien om at Bjørnson skrev «Nu gjælder det at holde sammen», og at Michelsen svarte «Nu gjælder det at holde kjæft». Historien ble så populær at Bjørnson selv gikk ut og dementerte dette.[n 4] I resten av oppløsningen forholdt Bjørnson seg taus. Han var en erklært republikaner, men støttet kongevalget av utenrikspolitiske hensyn.[43]

Norges strategiske posisjon

Tysk kart over Norge og Sverige 1905

I 1855 skrev Sverige og Norge under på en traktat, kalt Novembertraktaten, med Frankrike og Storbritannia. Traktaten var en forsikring om at Sverige og Norge ikke skulle avstå noe land til Russland eller gi noen rettigheter eller fordeler til Russland, mot at Frankrike og Storbritannia skulle garantere forsvaret av Sverige og Norge mot et eventuelt angrep fra Russland.[44] Traktaten ble inngått rett etter Krimkrigen mellom Det osmanske rike, Frankrike og Storbritannia på den ene siden og Russland på den andre.

I 1905 var imidlertid Russland og Frankrike allierte, Frankrike og Storbritannia hadde inngått en vennskapsavtale (Entente cordiale), og det var diplomatiske forhandlinger mellom Storbritannia og Russland. Dessuten hadde Tyskland blitt en ny stormakt, og forholdet mellom Tyskland og Storbritannia var uavklart. Denne maktforskyvingen og den militære utvikling gjorde Skandinavia til et område av økt militær og politisk viktighet. Det var et ønske fra Storbritannia at Novembertraktaten skulle bli erstattet av en tilsvarende traktat uten brodd mot Russland.

Dette falt sammen med at Russland hadde tapt mesteparten av flåten sin som var stasjonert i St. Petersburg i den russisk-japanske krig.[45] Det var derfor et lite maktvakuum i Østersjøen frem til Russland fikk bygget opp flåten sin. Samtidig hadde Tyskland hatt økt satsing på flåten de siste årene, og ble den store maktfaktor der i 1905. Men viktigere enn kontroll over Østersjøen var veien ut derfra. Og viktigst var de trange sundene mellom Norge og Danmark (Skagerrak) og Sverige og Danmark (Kattegat).

Både den tyske og den russiske marine trengte et nøytralt, ideelt vennligsinnet, Danmark for å sikre at flåten deres kom ut til Nordsjøen. For Storbritannia var det også viktig at ingen makt skulle kontrollere og okkupere norske havner, noe som ville gi denne makten en kort og åpen vei mot Storbritannia. Storbritannia foretrakk en åpen inngang til Østersjøen, mens Russland foretrakk en «mare clausum», altså et stengt Østersjøen. Tyskland var delt på dette synet.[46]

Selvstendighetserklæringen 7. juni

Fra Stortingets møte 7. juni 1905. Statsminister Michelsen leser opp regjeringens erklæring. 

I stedet for å vente til neste stortingsperiode, da kongen hadde brukt opp sine to vetoer og den ville gå gjennom, satset regjering og Stortinget på å sende en ny lov om eget norsk konsulatvesen som skulle tre i kraft allerede i 1906. Loven ble oversendt kong Oscar II den 27. mai 1905 og som forventet nektet kongen å sanksjonere loven. Da leverte statsministeren i Stockholm inn den norske regjeringens avskjedssøknad. På tross av protester fra kongen, opprettholdt de avskjedssøknaden på bakgrunn av at de oppfattet sanksjonsnektelsen som en «fornegtelse af rigets suverænitet» og dessuten ga «udtrykk for en personlig kongemagt i strid med grundloven og konstitutionell statsskikk».[47]

Bakgrunnen for fratredelsen henger sammen med Venstres kontrasignaturlære fra 1890-årene. Tradisjonell konstitusjonell tankegang var at regjeringen skulle protokollføre en protest og så kontrasignere. Dette ble blant annet gjort under Stattholdersaken på 1860-tallet. Venstres kontrasignaturlære gikk imidlertid ut på at dette ikke var nok for at regjeringen kunne fraskrive seg ansvaret for saken, og at de måtte nekte kontrasignering og gå av.[47]

Kongen svarte på dette med å ikke godkjenne avskjedssøknaden med bakgrunn i at det ville være umulig å finne en ny regjering.[48] Ifølge kontrasignaturlæren ville da de som tok over som regjering måtte signere på kongens sanksjonsnektelse, og dermed stå til ansvar for den. Ettersom Stortinget var samlet bak avgjørelsen ville det vært umulig for Oscar II å finne noen som ville gå imot den.[47]

Stortingets president Carl Berner leste den 7. juni 1905 opp følgende:

«Da statsraadets samtlige medlemmer har nedlagt sine embeder, da Hans Majestæt kongen har erklæret sig ude af stand til at skaffe landet en ny regjering, og da den konstitutionelle kongemagt saaledes er traadt ud af virksomhed, bemyndiger stortinget medlemmerne af det idag aftraadte statsraad til indtil videre som Den norske regjering at udøve den kongen tillagte myndighed i overensstemmelse med Norges riges grundlov og gjældende love – med de ændringer, som nødvendiggjøres derved, at foreningen med Sverige under en konge er opløst som følge af, at kongen har ophørt at fungere som norsk konge.»[49]

De siste to bisetningene: «at foreningen med Sverige under én konge er opløst som følge af, at kongen har ophørt at fungere som norsk konge.» regnes som unionsoppløsningen. Rolf Danielsen argumenterer imidlertid med at det som skjedde var at kongemakten selv hadde opphevd unionen ved å nekte sanksjon og å nekte regjeringens avskjed. Slik var Stortingets avgjørelse bare en bekreftelse av kongens handling.[47] Professor i samfunnsøkonomi og beslutningsteori Aanund Hylland kommenterte i et innlegg at vedtaket medførte begynnelsen på oppløsningen av unionen, og ikke unionsbruddet i seg selv.[50]

Oscar II svarte den 10. juni på denne konklusjonen ved å påpeke flere kritikkverdige forhold mellom avgjørelsene og grunnloven. Han påpekte at det var hans grunnlovsmessige rett til å nekte, at avgjørelsen om å ikke sanksjonere var grunnlovsfestet, at et eget norsk konsulatvesen ikke var en sak mellom Norges regjering, parlament og konge, men mellom Norge og Sverige, at «Norges konge maa stedse have for øie dets grundlovs § 1: "Kongeriget Norge er et frit, selvstændigt, udeleligt og uafhændeligt Rige, forenet med Sverige under een Konge.», at Venstres kontrasignaturlære gikk på tvers av grunnlovens forståelse av kontrasignatur og at grunnlovsavgjørelser skal gjennom tre storting, jamfør §112 i Norges grunnlov. Kongen la til mot slutten av sitt protestskriv:

«De love, hvortil jeg har aflagt ed, og de forenede rigers vel har været det bestemmende for min beslutning ved konsulatspørsmaalets afgjørelse, men derunder er jeg bleven nødt ikke blot af det norske statsraads kontrasignationsnegtelse, men ogsaa af dets medlemmers afskedsansøgninger. Da jeg erklærede: "Da det er mig klart, at nogen anden regjering ikke nu kan dannes, saa bifalder jeg ikke statsraadernes afskedsansøgning," - har statsraadet truende udtalt, at den nordmand, som ydede sin medvirkning til min beslutning, derved i samme øieblik vilde være uden fædreland.

Jeg blev altsaa stillet i den situation, enten at nødsages til selv at bryde den ed, jeg har aflagt til rigsakten, eller ogsaa at udsætte mig for i modsat fald at stilles uden raadgivere. Her gaves for mig intet valg.»[51]

Riksakten hadde grunnlovs gyldighet.

Bernadottetilbudet og den faktiske kandidat

Valdemar av Danmark, her fra et besøk i Siam i 1900, ble lansert som kandidat til Norges trone.

For å dempe reaksjonene, hovedsakelig i utlandet, tilbød Stortinget Oscar II at en av hans sønner kunne ta over.[52] Dette var imidlertid et tveegget sverd. Dersom Oscar II avslo tilbudet, ville han frigi tronen og dessuten anerkjenne Norge som et eget kongerike. Derfor valgte han ikke å svare. Dette betød imidlertid at regjeringens utsendinger Fridtjof Nansen og Fritz Wedel Jarlsberg var ute av stand til å tilby tronen til noen andre, da den ikke sto ledig.

I tillegg var tilbudet på ingen måter reelt. Av Oscars sønner var Gustaf tronarving i Sverige, og gitt unionsoppløsningen fra norsk side var det umulig å være begge deler. Oscar Bernadotte hadde mistet sin plass i kongerekken da han giftet seg uten Oscar IIs godkjennelse, og det var umulig for Oscar II å gå tilbake på sitt ord. Prins Carl var tunghørt og ville vanskelig fungere godt som konge. Dessuten var han lite innstilt på det selv. Prins Eugen, kjent som «malerprinsen», var lite interessert i rojale plikter. Av de lite sannsynlige kandidatene var imidlertid Carl Bernadotte den beste.

Den 18. juni 1905 tok Wedel Jarlsberg kontakt med Rennell Rodd, britisk minister i Sverige, og forklarte den norske situasjonen – at Norge først og fremst ønsket seg Carl Bernadotte, men subsidiært, om dette ikke gikk, Prins Carl av Danmark, svigersønn av kong Edward VII av Storbritannia. Wedel Jarlsberg sa også at han fryktet at uthaling av dette spørsmålet kunne medføre økt interesse for republikk i Norge. Rodd formidlet dette til både kong Edward VII og til utenriksminister Lord Lansdowne. Edward VII støttet fremgangsmåten, både med Bernadottetilbudet og med Carl av Danmark som sekundakandidatur, mens Lansdowne og Rodd ble enige om å utvise forsiktighet overfor Wedel Jarlsberg.[53] Dette medførte en splittelse mellom den faktiske britiske utenrikspolitikken til Lansdowne, og den dynastisk-orienterte personlige til Edward VII, som ble klar i august samme år.[54]

Den tyske keiseren Wilhelm II var også interessert i tronfølgerspørsmålet. Han lanserte sin egen kandidat, Valdemar av Danmark. Dette ble tatt opp ved generalkonsul Faber du Faur i Kristiania, og Michelsen svarte at det av flere grunner ikke var aktuelt. Blant grunnene var at Valdemars kone var katolikk og at hans sønner allerede var voksne.[55] Argumentet mot Valdemars kone kan virke noe merkelig, da dette var situasjonen hos de to første dronningene i unionen med Sverige. Personlig så Wilhelm helst at en svensk tronarving tok over Norge fremfor det han oppfattet som Edward VIIs renkespill. Imidlertid gjorde kronprins Gustav det klart for keiseren på et møte i Gävle at dette ikke var aktuelt.

Wilhelm II stoppet ikke der. Valdemar var bror av enkekeiserinne Dagmar av Russland, og etter det mislykkede besøket i Gävle dro Wilhelm II til et allerede avtalt møte med Nikolaj II av Russland ved Björkö. Der ble en videre plan om tettere tysk-russisk samarbeid diskutert. Wilhelm IIs argumenter var sterkt anti-britiske og kritiske til Edward VII.[n 5][56] Imidlertid godtok ingen av de to stormaktenes regjeringer keisernes avtaler, så det kom lite ut av dette besøket. Kort tid etter Björkö-møtet slo Wilhelm II seg til ro med Carl av Danmark som Norges nye konge. Hva gjaldt Wedel Jarlsbergs anmodninger om å presse Sverige til å godta Carl, forholdt Tyskland seg svært lite interessert. Dette var delvis fordi Tysklands sendebud var godt informert, og fordi verken Wedel Jarlsberg eller Nansen hadde konsentrert seg om å appellere til Tyskland.

Folkeavstemning om unionsoppløsningen 13. august

Christian Lundeberg var leder for det «särskilda utskottet», som langt på vei felte den sittende svenske regjeringen. Lundeberg tok selv over som statsminister øyeblikkelig etterpå.

Den svenske reaksjonen på unionsoppløsningen var kraftig. Den skandinavistiske samarbeidstendensen forsvant helt, da svenske deltakere trakk seg helt ut.[57] Avisene varierte fra den sosialistiske Social-Demokratens kommentar: «Norge fritt» til konservative Nya Dagligt Allehandas kommentar om «Revolution i Norge». Spontane hyllester til Oscar II forekom flere steder i Stockholm, og 10 000 mennesker deltok i en direkte hyllest til kongen ved Drottningholm slott.[58]

Det fantes også de som truet med krig, men de var i mindretall. I tillegg hadde Riksdagen god kjennskap til at en union neppe ville bestå med våpenmakt, at kongehuset og især kronprins Gustaf var imot krig, og at stormaktene heller ikke ønsket det.[58] Sveriges generalstabssjef Axel Rappe understreket at de norske grensefestningene ikke utgjorde noe vesentlig hinder for en invasjon, men ville ikke ta stilling til om Sverige burde rette et militært angrep mot Norge. Rappes betydning i militær sammenheng i 1905 må likevel forstås som sekundær.[59]

Riksdagen nedsatte en særskilt komité (särskilda utskott) for å se på unionsoppløsningen fra norsk side. Denne ble ledet av Christian Lundeberg, og hadde regjeringen Ramstedts skjebne i sine hender.[60] Komiteen kom frem til at unionen ikke var oppløst, da dette krevde Sveriges medvirkning. Men unionen kunne forlates dersom visse krav ble oppfylt. Blant disse var folkeavstemning om unionsoppløsningen og samtaler med Sverige i en unions(oppløsnings)komité. Komiteens innstilling lå klar den 25. juli til godkjennelse av Riksdagen. Den hadde følgende innsigelser:[61]

Unionen mellom Sverige og Norge var ikke opphørt. Men komiteen anbefalte at dersom et nytt storting foreslo dette etter valg, eller dersom det gjennom folkeavstemning ble flertall for det, kunne den svenske regjeringen gå inn i forhandlinger.

Et område på hver side av grensen der det ikke skulle være militære befestninger.

De gamle norske landskapene Bohuslen, Jemtland og Herjedalen, samt bygdene Idre og Særna som var tapt på 1600-tallet var uomtvistelig svenske, mens Enningdalen hørte til Norge.

Fastsettelse av svenske samers rett til reinsdyrbeite i Norge.

Garanti for at transittrafikken ikke skulle hindres av noen land.

Garanti for at vassdrag ikke benyttes fra den ene siden på en måte som svekker dem i den andre.

Hvorvidt voldgiftstraktater skal brukes i uoverenskomster.

Disse kravene gikk på tvers av regjeringen Ramstedts linje, som gikk ut på en snarlig unionsoppløsning gjennom samtaler med Stortinget. Ramstedt gikk av, og Lundeberg ble ny statsminister.

Kravet om folkeavstemning eller stortingsvalg for at unionen skulle oppløses er interessant. Ettersom Utskottet var konservativt ledet, er det pussig at Nordens første folkeavstemning ble krevet av den gruppen som var mest skeptisk til folkeavstemning.[62] En av forklaringene kan ha vært at Sverige ønsket at det norske kravet om folkeavstemning ikke kom fra Stortinget, men fra folket.[62] Dette ble i så fall et mildt nederlag. Den 25. juli 1905 ble altså den norske regjering klar over kravene, og den 28. juli foreslo Stortinget selv en folkeavstemning, men ikke om oppløsning av unionen, men om enighet i «den stedfundne Opløsning af Unionen».[61] Dermed var altså fortsatt Stortinget den som hadde handlet i saken. Samme dag kom kravene fra Riksdagen, men de ble behandlet dagen etter, da vedtaket om folkeavstemning allerede forelå.

Forhandlingene avsluttes og Norge anerkjennes

Kong Oscar II måtte frasi seg den norske trone etter at forhandlingene var avsluttet og godkjent av begge parlament.

Forhandlingene begynte igjen den 14. september, og nå var det for det meste private møter. Lundeberg og Michelsen møttes ofte og sendte hverandre forslag, men ikke alle disse var offisielle. Til slutt ble det overenskomst mellom Sverige og Norge. I avtalen dem imellom ble det angitt at Norge måtte rive samtlige av de nye grensefestninger mot Sverige, bortsett fra Kongsvinger festning, såfremt disse ikke ble utbygget. Reinbeiteavtalen ble inngått med avtale om å fornye avtalen i 1917.

Partene forpliktet seg til å løse fremtidige konflikter ved internasjonal voldgift. Karlstadforliket ble sett på som et ydmykende nederlag av radikale venstrefolk og sosialister, som heller ville ha tatt et militært oppgjør enn å oppgi grensefestningene. Særlig var Johan Castberg og Georg Stang ivrige forsvarere av grensefestningene, men deres agitasjon ble nytteløs. Stortinget godtok konvensjonen.

Etter Karlstad-forliket kunne Sveriges Riksdag endelig anerkjenne Norges uavhengighet 26. oktober 1905. Samtidig abdiserte kong Oscar II formelt som norsk konge og avslo bernadottetilbudet.[81] Dermed var det klart fra begge land at unionen var oppløst, om enn den formelt ble oppløst fra svensk hold først den 26. oktober. I Sverige fastholder man denne datoen for unionsoppløsningen, og ikke som i Norge den 7. juni. Dette er også en oppfatning som eksisterer i Norge.[82]

Folkeavstemning om monarkiet 12.–13. november

Kong Haakon VII (tidligere prins Carl av Danmark) ankommer landet med Kronprins Olav på armen. Statsminister Christian Michelsen ønsker velkommen til Norge.

Da Sverige hadde anerkjent unionens oppløsning og Norges uavhengighet 26. oktober, kunne regjeringen omsider åpent forhandle med den danske prins Carl om å overta Norges trone. Michelsen sendte tidlig i oktober høflige telegrammer til stormaktene der han takket for innsatsen, men denne kan ha blitt tatt litt for bokstavelig av den russiske regjering, som kom med garantier om å godkjenne Norge så fort som mulig etter at Sverige gjorde det. Russerne ønsket ikke en ny Novembertraktat mot Russland, og så på tidlige vennskapelige kontakter med Norge som viktig. Storbritannia ønsket dermed å være like raske med å komme med garantier, og etter litt uenighet og mistanker dem imellom ble det oppklart av Wedel Jarlsberg at en fremtidig avtale ikke ville fokusere på noen spesifikke fiendebilder, men ønske samtlige garantister velkommen.[83]

Prins Carl var dermed klar til å bli konge av Norge. Likevel forlangte han, gjennom den danske utenriksminister Frederik Raben-Levetzau, en folkeavstemning for å forsikre seg om at folket ønsket hans kandidatur. Dette var ikke nødvendigvis i Michelsens eller Nansens interesse, men de gikk med på det.[84] Avstemningen ble holdt 12. og 13. november. I motsetning til folkeavstemningen om unionsoppløsningen var denne i mindre grad preget av propaganda og press. Imidlertid var Christian Michelsen aktiv med en tale om å støtte prins Carl dagen før den første valgdagen. Rennell Rodd oppfattet talen som unødvendig anti-svensk, og besynderlig i at Michelsen sa at prins Carl allerede hadde akseptert tronen.[85]

Resultatet viste et klart flertall for regjeringens ønske om å tilby tronen til prins Carl. 259 563 stemte for, og 69 264 var imot. Avstemningen hadde ingen geografisk sammenheng. Den største støtten til monarkiet var i Vestfold, med 93,4% Ja-stemmer, mens nabofylket Telemark hadde den laveste andelen Ja-stemmer på 58,9%.[86]

Det faktiske og formelle spørsmålet rundt folkeavstemningen var hvor vidt det norske folk stilte seg bak prins Carl som norsk konge. Dette var imidlertid ikke et spørsmål om hvor vidt Norge skulle velge monarki eller republikk, kun om monarkiet Norge skulle ha en glücksburgsk konge. Imidlertid hadde flere i samtiden sett på det som et valg om styreform.[87]

Ettersom valget ble klart avgjort, sendte stortingspresident Berner en formell forespørsel til prins Carl om han ønsket å bli norsk konge den 18. november. Kongen aksepterte samme kveld, idet han kunngjorde at han tok navnet Haakon VII og ga sin sønn navnet Olav. Den nye kongefamilien ankom hovedstaden Kristiania 25. november 1905.[88]

1905 i perspektiv

Unionen med Sverige var for Norge en markant bedre union enn den med Danmark. Norge hadde alle friheter og separate statlige institusjoner; bare kongemakten og utenrikstjenesten var felles for begge stater. I økende grad var kongene klare over at de var norske konger så vel som svenske, og Oscar II snakket og skrev godt norsk og var ofte i Norge. I unionstiden hadde Norge unngått krig og fått utvide sitt handelsnettverk og sitt næringsliv, landet hadde gått gjennom «det store hamskiftet» fra jordbruks- til industriland, og det hadde fått moderne lover og utvidet stemmerett.

Oppløsningen var på mange måter en fortsettelse av det som skjedde mellom Norge og Danmark i 1814, men det var flere klare forskjeller:

I 1814 var uavhengighetsbevegelsen for det meste basert på landets lille elite, mens den i 1905 bygget på politiske bevegelser drevet av folkevalgte, med massiv folkelig støtte.

I 1905 ble ikke krisen utløst av at Norge var bytte etter en krig.

I 1814 var landets infrastruktur og institusjoner ikke-eksisterende eller svake, mens de i 1905 var godt utbygget.

Stemningen blant de europeiske stormaktene var mer positiv overfor Norge i 1905.

I tillegg var unionsoppløsningen fredelig. I motsetning til i 1814 kom det ikke til krig verken før eller etter erklæringen, og den er blant de fredeligste i europeisk historie, sammenliknbar med oppløsningen av Tsjekkoslovakia i 1993.

Forholdet mellom Norge og Sverige var noe anspent de første årene, men det løste seg, i hvert fall i nordiske foreninger, etter omtrent ti år.[57] Ettermælet til Michelsen har stort sett vært pent, men ettermælet til Wedel Jarlsberg har variert. Enkelte, blant dem historiker Roy Andersen, så Wedel Jarlsberg som en kongemaker.[89] Andre har nedtonet hans viktighet. Under en middag i desember 1905 uttrykte imidlertid prins Carl bekymring over dem begge.[90]

NORGES STORHETSTID SOM KRISTENT LAND PÅ 1200-TALLET

Periodens første del, fra 1130 til ca. 1240, var preget av politisk uro, og har tradisjonelt fått navnet Borgerkrigstiden. Etter denne perioden hadde Norge roligere politiske forhold frem til svartedauden rundt 1350, og perioden kalles ofte Norges storhetstid.

Birkebeinerne var kristne, men stod i et motsetningsforhold til makthaverne innenfor kirken, som på denne tiden vokste fram som en maktfaktor i hele Europa.

Birkebeinerkongen Sverre Sigurdsson lå i strid med både den norske erkebiskopen Øystein Erlendsson og pave Innocens III – og birkebeinernes fremste motstandere, baglerne, var ledet og støttet av de norske biskopene. Striden bygde på uenighet om kongen eller erkebiskopen skulle bestemme over kirkens gods, embeder og skatteinntekter. Sverre og birkebeinerne ville ha en nasjonal kirke med kongen som overhode, mens biskopene ønsket en selvstendig kirke der erkebiskopen kun stod i underordningsforhold til paven. Sverre anerkjente riktignok at erkebiskopen utnevnte biskopene, men det skulle skje sammen med folket, og Kongen skulle ha et avgjørende ord sammen med erkebiskopen. Andre viktige stridstema vokste fram da erkebiskop Øystein døde og hans ønskede etterfølger Eirik Ivarsson angrep Sverre og birkebeinerne med et klassisk gregoriansk kirkeprogram som hevdet Kirkens makt over Kongens.

Birkebeinernes kamp mot baglerne er en både interessant og gripende del av Norgeshistorien. Særlig har fortellingen om det lille barnet Håkon Håkonssons redning til Nidaros fått ettermæle, ikke minst i Birkebeinerrennet som arrangeres hvert år mellom Reina og Lillehammer. I Wikipedia leser vi:

Julaften kom de til Hamar, hvor de møtte to av birkebeinernes sysselmenn. Birkebeinerne var på vakt, for det var mange baglere også på Opplandene. Biskop Ivar av Hamar fikk høre at kongssønnen var i byen, og inviterte ham og moren til seg. Birkebeinerne stolte ikke på biskopen, og reiste så fort de kunne videre til Lillehammer. Herfra ville de videre til Trondheim, men været var svært dårlig, med mye frost og snø. Birkebeinerne bestemte seg derfor for å sende sine to beste skiløpere, Torstein Skjevla og Skjervald Skrukka, i forveien på ski gjennom Østerdalen med kongssønnen. De to birkebeinerne fikk med seg to bønder som var kjente i området. Likevel fant de ikke frem til bygden de skulle til, og måtte overnatte i ei løe på fjellet.

Forfatter av Håkon Håkonssons saga, Sturla Tordsson, forteller at det ikke fantes mat til den lille Håkon, så birkebeinerne måtte bare smelte litt snø i munnen på ham.[76] Sturla sammenligner ferden med Olav Tryggvasons flukt som barn fra Gunnhild Kongemor og mennene hennes.